Rwenzori – Ugandas Månefjell

[Flere bilder fra turen her.]



I et av de mest utilgjengelige områdene langs hele ekvator ligger nasjonalparken Rwenzori Mountains, også kalt Månefjellene. Rwenzori betyr ”snølandet”, og ligger vest i Uganda på grensen til Kongo (DRC).
Det var oldtidens egyptere som noen hundre år før Kristus fant ut at smeltevannet fra snøen i dette fjellområdet måtte være Nilens kilde, hvilket ble omtalt 150 år før Kristus av geografen Claudus Ptolemy, som kalte fjellene for Månefjellene.
Fjellene ble gjenoppdaget i 1888 under en ekspedisjon ledet av Henry Morton Stanley, mens området først ble utforsket i 1906 under en ekspedisjon ledet av italieneren Luigi di Savoia.
Fjellområdet har flere høye topper, og den høyeste er Mt. Margherita (5109 moh). Mt. Margherita er Afrikas tredje høyeste fjell (etter Kilimanjaro og Mt. Kenya), og er den klart mest utilgjengelige og vanskeligste toppen å nå av disse. Rwenzori er fremdeles urørt villmark, og bortsett fra noen stier og en håndfull enkle hytter for overnatting finnes det ikke spor av menneskelig aktivitet.

Fredag 14. januar i år reiste en gruppe på ni nordmenn til Uganda for å besøke Rwenzori og prøve seg på Mt. Margherita. Vi var så heldige å ha Ulf Amundsen fra Asker som leder for ekspedisjonen. Ulf har vært i Rwenzori flere ganger i tidligere, og kjenner både dette området og resten av Uganda svært godt.
Vi lander på Entebbe sent fredag kveld hvor vi blir møtt av Ulf som henter oss med minibuss. Vi ankommer overnattingsstedet Palais Dacha Guest House klokken ett om natten, og stuper rett i seng da vi skal opp igjen klokken seks for å reise videre til nasjonalparken.

Bussreisen til Rwenzori tar hele dagen, og veiene er til dels svært dårlige. Vi får derfor god tid til å studere folkelivet langs veien. Uganderne ser ut til å være på vei til ett eller annet hele tiden, og ”butikker” og utsalgssteder florer langs veien ut av Kampala og i landsbyene vi kjører gjennom. Det er lørdag og markedsdag, med masse frukt og grønnsaker til salgs innimellom sveiseverksteder, møbelbutikker (hvor møblene blir lagd på stedet og står utstilt rett på bakken i veikanten) slakterier og salgsboder for mobiltelefoner.
Vi er også så heldige og kan studere en flokk med svarte og hvite Kolobus-aper før de forsvinner inn i bushen igjen, og kan ellers nyte en fantastisk frodig og grønn vegetasjon (bananplanter, teplantasjer med mer.) hele veien til Rwenzori.
Da vi endelig ankommer den lille landsbyen Nykalengija blir vi møtt av de lokale guidene våre som skal (og må) være med oss på den syv dager lange fjellturen. Vi pakker om utstyr, får oss en lokal middag bestående av matoke (moste kokebananer) med jordnøttsaus og kylling- og geitekjøtt til. Tidlig til sengs; i morgen er det tidlig opp igjen.

Det er søndag morgen og vi flytter oss de få kilometerne til RMS (Rwenzori Mountaineering Services), som er hovedkontoret til nasjonalparken. Der pakker vi om, registrerer oss, arrangerer bærere, kullbærere, vannkoker, guider og en ranger. Ranger, ja: Det skal vise seg at vi ved en misforståelse har fått tillatelse til å starte ekspedisjonen på en søndag, men at rangerne bare går ut på mandager, onsdager og fredager. Uten ranger får vi ikke lov å gå inn i parken, han skal gå foran med gevær i tilfelle vi møter rovdyr eller elefanter, og har dessuten kontakt med RMS over walkie-talkie. Ulf får med seg bussjåføren og reiser ned på hovedveien for å ringe, og etter et par timers intens telefonering får vi heldigvis klarsignal til å gå.
Varmen er intens, og vi blir gode og svette i løpet av de fem timene og tusen meter med stigning opp til første overnattingssted, Nyabitaba Hut (2650 moh). Vi er nå syv stykker som har lagt ut på selve fjellturen, det vil si at tre stykker har måttet trekke seg av forskjellige grunner. Underveis har vi sett spor etter skogelefanter, og Ulf forteller at forrige gang han var her hørte han leopard om natten. Vi ruller ut underlag og soveposer, får i oss medbrakt middag (Real Turmat) og masse drikke før vi nok en gang går tidlig til sengs.

Mandag er det tidlig frokost, før det bærer av gårde mot neste mål. Vi krysser elvene Bujuku og Mubuku og fortsetter bratt opp i tett bambusskog. Det er relativt tørt i Rwenzori, og vi er heldige som slipper mye av gjørma vanligvis preger flere av strekningene.
Etter hvert tynnes vegetasjonen ut, og kjempesvineblommene dukker opp for første gang. Litt senere kommer vi inn i et belte av kjempelyng, som er i samme familie (Erica) som lyngen vi finner i norske skoger, men dimensjonen på disse er formidabel: De fleste av dem er mange meter høye! Med masse mose som henger ned fra disse lyngplantene føler vi oss hensatt til det reneste Ringenes Herre-landskapet. Vegetasjonen i Rwenzori er i det hele tatt svært spesiell, og blir betegnet som ”Afrikas botaniske storvilt”. Kjempesvineblommene, kjempelyngen og kjempelubeliaene er rett og slett fantastiske, og vi kan skrive under på Ulfs kommentar om at ”her har naturen nærmest gått amok”.
Endelig er vi framme ved John Matte Hut (3400 moh), og slapper av med mat og drikke mens bærerne ligger på gresset og spiller kort og hygger seg.



Vi er heldige og får se den sjeldne regnbue-turakoen som brer sine fantastiske blå og intenst røde vinger ut i glideflukt under oss før vi tar kvelden og krabber ned i soveposene. Om natten kan vi høre klippegrevlinger (Hyrax) som lager de forskjelligste skrik og lyder når de kommuniserer med hverandre.

Neste etappe går opp til Bujuku Hut (3992 moh), og vi passerer to, i botanisk sammenheng, legendariske myrer – nedre og øvre Bigo Bog. Vi hopper fra gresstust til gresstust mellom kjempelubeliane og kommer etter hvert over i lettere terreng som fører oss opp langs Bujuku-elva opp til Lake Bujuku. Det er det reneste postkortet som brer seg ut foran oss, med gigantiske fjelltopper rund ”gryta” med den vakre sjøen i midten. Fantastisk!
Vi har gått fra 1660 moh til 3992 moh på tre dager og begynner for alvor å merke høyden, og en av deltakerne må ha medisinsk behandling for å kunne fortsette.
På Bujuku Hut treffer vi den belgiske fotografen Sebastian Schutyser, som har vært i området i et par uker. Han blir med oss på de to neste etappene, og vi skal senere treffe ham igjen i Kampala. Et par vakre duiker (en antilope-art) setter en ekstra spiss på naturopplevelsen.
Vi har en nydelig ettermiddag/kveld i solskinn, med blant annet en humoristisk –men allikevel seriøs – gjennomgang av bresikkerhet av guidene – før vi som vanlig legger oss i åtte-ni-tiden.

Onsdag går vi bratt opp dalsiden til basen for bestigningen av Mt. Margherita, Eleena Hut (4541 moh). Vi har bare det aller nødvendigste av utstyr med oss opp, da det er begrenset med plass for bærerne her oppe. Vi har klarvær og sol, og beundrer de majestetiske toppene Mt. Stanley, Mt. Alexandra og Mt. Margherita som stikker opp av isbreene langt der oppe. Skal vi helt opp dit!?
Så lenge sola er opp er det godt og varmt oppe på Eleena Hut, hvor vi beundrer utsikten, slapper av og forbereder oss til neste dag – toppdagen. Det er goldt og så godt som fritt for vegetasjon i denne høyden, og utpå kvelden går et kraftig steinras oppe til venstre for breen vi skal opp på neste dag. Lyden av de flere hundre kilo tunge steinene som dundrer nedover fjellsiden er uhyggelig, selv om raset er godt utenfor fare for Eleena som ligger godt skjult bak en stor knaus. Luften er nå svært tynn, og de færreste sover særlig godt om natten. Et forrykende uvær med lyn, torden, hagl, regn og kraftig vind kombinert med kraftig hodepine og kvalme gjør at jeg nærmest fraskriver meg muligheten for å bli med på toppstøtet neste morgen. Men en time eller to med søvn på tampen før vi står opp ved halvseks-tiden gjør at formen føles grei nok, og været er heldigvis klart og fint. Vi truer i oss litt frokost før seks av oss legger av gårde i syv-tiden sammen med de fem guidene.
Vi klyver opp skrenten mot Stanley-breen, og etter en drøy time er det på med stegjern, isøks og bretau. Utsikten oppover breen mot Mt. Alexandra og Mt. Margherita og den blå himmelen er helt fantastisk, men det er vanvittig tungt å gå i denne høyden.



Det snegler seg av gårde, og hvert skritt er en prøvelse. Etter hvert kommer tåka sigende, og det føles som om vi aldri kommer fram til innsteget til toppen. Men endelig er det av med stegjern og inn i klatretauet. Vi er delt i to taulag, og da det andre taulaget kommer fram til innsteget må de innse at det ikke er krefter igjen til klatringen – og de bestemmer seg derfor for å snu. Vi blir dermed tre ”klienter” og tre guider som klatrer de siste 40-50 meterne opp til toppen, og sannelig klarner det opp mens vi er på toppen og tar de obligatoriske bildene. Vi står nå med ett bein i Uganda og ett i Kongo, og det er litt av en følelse å se ned på de svarte, spisse fjelltoppene tusen meter under oss på kongolesisk side.



Turen ned igjen til Eleena går ufattelig tungt, serv om det stort sett går nedover. Minimalt med næring og søvn samt oksygen gjør sitt etter en lang dag, men med varmt drikke, energisjokolade og hodepinetabletter på Eleena lar det seg gjøre å fortsette til dagens sist mål – Kitandara Hut (4207 moh), hvor vi kommer fram klokken sju, det vil si rett før det mørkner. Tolv timers slit er over, og det er ufattelig godt å legge seg.

Neste dag går vi over Freshfield-passet (4207 moh) og ned gjennom masse tung gjørme til Guy Yeoman Hut (3450 moh). Ingen orker å spise Real Turmat lenger, det går i norsk spekepølse og andre alternativer. Vi har en hyggelig og verdig gjennomgang av hele turen med guidene om kvelden, før vi vender nesa hjemover til Nyabatiba Hut og RMS klokken halv åtte neste morgen.
Dagens etappe er relativt lang og inneholder noen bratte og til dels glatte nedstigninger, før vi kommer inn på samme trasé som vi startet turen på for en snau uke siden.
Etter hvert som vi kommer lavere og lavere kjenner vi (i alle fall noen av oss) at kreftene kommer tilbake, og den siste etappen – som vi brukte fem timer på oppover – går unna på én time og ti minutter for noen av oss, der vi småløper nedover de siste tusen meterne.
Vi samler hele gjengen av guider, bærere og deltagere for fotografering, og tar hjertelig avskjed med de usedvanlig hyggelige, positive og glade uganderne.



Det er en salig stemning i bussen da vi ”seiler” over savannen og passerer ekvator på vei sørover mot Queen Elizabeth nasjonalpark, med iskaldt drikke og afrikansk musikk på steroeanlegget.
Vi slapper av et par dager på luksuriøse Mweya Safari Lodge, med safari og masse deilig mat og drikke. Her får vi virkelig føle at det er kontrastene som gjør det verdt å leve! Den ene kvelden gikk vi tur i solnedgangen, og møtte en brunstig hannelefant som passerte oss på bare tre-fire meters avstand, hvor den stoppet opp og klødde seg på bakbenet før den tuslet videre. En majestetisk opplevelse!

Mandag bærer det tilbake til Kampala, og på tirsdag er det rafting på Nilens kilder. Dette regnes som en av verdens beste raftingstrekninger, og i tillegg til en mektig naturopplevelse får vi virkelig kjørt oss gjennom de kraftige strykene (fem grad 5-stryk og ett grad 6-stryk) gjennom de seks timene raftingen varer.
Siste dag er det shopping i Kampala, før vi flyr tilbake til Norge etter to uker opplevelser vi sent vil glemme.

[Flere bilder fra turen her.]